Jeg vurderte å slette bloggen...

Jeg startet å blogge for jeg tenkte at jeg var i en situasjon mange kunne syntes var spennende å høre om. For jeg har ikke hørt om noen i min alder som faktisk har fått tvillinger. Det er jo noen der ute som sitter i akuratt samme situasjon som meg, eller gjerne værre da de ikke har noen til å hjelpe til. Men det har vært så motiverende for meg å skrive da jeg har fått melding av mange som kaller meg ett godt forbilde å de som liker å følge reisen vår.

Men det jeg ikke tenkte over før jeg begynte å blogge, er hvor tungt jeg kan ta enkelte ting innpå meg. For når man skriver ting offentlig der folk har muligheten til å gi tilbakemeldinger, liker man gjerne ikke alt som blir sagt. Jeg har alltid sagt at kommentarer ikke plager meg, men det er jo lettere sagt enn gjort. Til og med kommentarer som ikke kan være ment for å være slem kan gi meg en ubehagelig følelse son kan vare over en lengre periode. 

Min mor som selv har blogget i over ett år har jo også opplevd en del stygge tilbakemeldinger fra både bekjente og anonyme nett troll. Det har gjort at hun har slettet bloggen sin rundt 2 ganger, men kommer sterkere tilbake. Vi skriver ikke for berømmelse og penger som enkelte tenker, selvfølgelig hadde det jo vært ett pluss da vi gjerne kunne trengt litt ekstra penger i hverdagen. Men vi skriver for å dele ett budskap.

Min mor skriver nå mye om sin Tyrkiske forlovede, noe som mange syntes er helt teit. Men hun har ett godt budskap i det hun skriver, å selvom noen syntes det er helt teit så er det faktisk mange der ute i samme situasjon.
(Gjerne sjekk ut mamma sin blogg HER)

Jeg skriver om mine tanker og opplevelser ved å være en aleine tvillinger. Kan gjerne ikke si jeg er aleine med tanke på all hjelpen jeg får av min mor, men jeg kommer til å tilbringe mye tid med det aleine da tiden nærmer seg for at mamma reiser til Tyrkia. Jeg har gått på en smell før der jeg har skrevet om andre, men har nå fult fokus om å bare skrive om meg selv og mine barn, eventuelt andre vis jeg har tillatelse til det. 

Men så kjenner jeg meg også redd for å skrive om mine egne barn da, jeg har fått enkelte kommentarer om at barna mine kan bli mobbet av sine fremtidige klassekamerater. Å at jeg setter det å bli kjent blogger og tjene penger høyere på prioriteringslisten enn barna mine. Det er greit vis noen tenker sånn, men jeg kan love dere at vis noen av barna mine sier til meg at de ikke ønsker at jeg skal blogge så er jeg ferdig på minuttet. 

Så jeg har ikke lagt ut innlegg på en del dager nå, da jeg faktisk tenkte å slutte å skrive pga enkelte ikke liker det at man deler så mye av livet sitt uti det offentlige. Men det er ikke opp til de som blir flau over meg, men faktisk meg selv. Så jeg kommer ikke til å slutte å skrive, jeg begynner kanskje med å skive litt skjeldnere men det er for å bruke mer energi på barna de periodene de ligger våken. 

Så jeg ønsker iallfall å si tusen takk til de som følger med, å alle de som har sendt så herlige meldinger. Jeg tar alltid imot tilbakemeldinger for forbedring, så ikke vær redd for å gi litt kritikk. Men mest av alt ønsker jeg å takke min mor for å være den personen hun er. Hun er mitt store forbilde, å lærer meg så mye jeg skal ta med meg videre i livet. Er stolt av å si at min mor faktisk er min bestevenn. Dette er iallfall ikke det siste dere hører av meg, for jeg er tilbake og skal finne frem skrive lysten min igjen.

Én kommentar

Mette Ask

Ikke la NOEN mennesker, ukjent eller bekjent, si hva du kan og ikke kan gjøre. Alt som er viktig er barna dine og deg selv <3 Vi andre som elsker deg, elsker deg uansett hva! De som dømmer og i tillegg skal fortelle om det, har det ikke noe godt med seg selv i utgangspunktet. Jeg er nok den som kjenner deg best og jeg VET at du tenker først og fremst på barna dine og på de rundt deg, før du tenker på deg selv. Jeg VET og at du er både dyktig, empatisk og ikke minst fornuftig. Du skriver at jeg er ditt forbilde... men du, frøken strøken... Den personen du er fra innsiden og ut, er mitt forbilde <3

Skriv en ny kommentar