Jeg klarer ikke dette aleine

De siste dagen har jeg hatt mye fokus på graviditeten og fødselen, men hvordan er egentlig tiden etterpå? Er det som folk frykter da de fleste tenker stakkars deg når du sier at du venter tvillinger, eller har jeg bekymret meg uten grunn?

Idag er guttene mine litt over 1 måned gammel, noe som er vanskelig å tro på da tiden har gått så utrolig fort. Jeg husker så godt dagen vi kom hjem fra barsel, å skulle endelig lage rutiner å få normale hverdager. 

Jeg hadde enda ganske mye smerter etter keisersnittet da det er en utrolig stor operasjon. De kutter over magemusklene som gjør at å sette seg ned å reise seg opp er utrolig smertefullt, også en liten ting som ett nys eller ett host. I bilen hjemover kjørte mamma utrolig rolig mens jeg satt mellom tvillingene i baksetet, å sa au hver gang vi kjørte over en fartshump. Vi kom inn i huset ganske seint på kvelden, å gid så godt det var. Endelig kunne jeg  være med tvillingene uten å føle at alle så på, for jeg er en sånn som føler at alle stirrer og dømmer selvom de mest sannsynlig ikke gjør det, håper jeg iallefall.

For å gjøre det lettere for meg bærte min mor alt fra seng til meg og babyene aleine ned trappen, for å lage plass til oss i stuen. Det er ikke mange som ofrer stuen sin for å lage midlertidig soverom, å ikke snakk om spisebordet som ble til ett midlertidig stellebord. Jeg har virkelig en fantastisk mor og guttene mine kunne iallefall ikke fått en bedre mormor. Fra første stund så viste hun så mye kjærlighet, å hun ofrer så mye for både meg og barna.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan hun føler det med alt rundt seg, for hun ofrer alt for å prøve å holde alle rundt seg fornøyd. Hun hjelper meg med tvillingene, hun må tilrettelegge sånn at lillebroren min ikke føler sjalusi ved foreksempel å ha aleine tid med han innom imellom. Så har hun at på te en forlovede i Tyrkia som også krever sin del av oppmerksomhet for å holde flammene gående, men så glemmer hun en som også er utrolig viktig å huske på, altså seg selv.

Dagene går så og si i det samme. Om natten sover tvillingene ganske godt, de sover meste parten av tiden men våkner hver 2-3 time for bleieskift, mat og litt kos før de sovner igjen.  Det gjør jo at jeg får en del timer søvn om natten som gjør at jeg fungerer i hverdagen.  Om dagen er det litt værre, for ungene sliter veldig med å finne roen aleine å vil helst ligge å kose for å klare å sove. Så da ender det fort opp med at meg og min mor sitter med hver vår tvilling på oss. Så jeg har gått rundt å tenkt at dette klarer jeg aldri i livet aleine, noe jeg ikke burde tenke da jeg snart er en uke aleine med de.

I Januar reiser mamma til Tyrkia og jeg sitter her aleine med tvillingene. Hvordan skal det klare å gå opp når jeg bare har to armer, å oppi alt dette må eg ta vare på meg selv også. Jeg får det rett og slett ikke til å gå opp inni hodet mitt. 

Men nå har jeg begynt å få opp håpet på at det kommer til å gå fint, for i hele går og idag har min mor og bror vært i 2 etasje pga omgangssyken. Å de får ikke lov å hjelpe til med tvillingene da jeg ikke tar noen sjanse på smitte. 

Natten gikk som vanlig etter at mamma og lillebroren min Brage gikk opp på rommet sitt for å sove der. De sover fint men våkner rundt hver 2-3 time for mat og bleie skift, så legger vi oss igjen å sånn fortsetter det igjennom natten. Klokken 9 var det begynt å bli lyst så tvillingene lå våkne beggeto å bare så på meg. 

Så etter 15 minutter med å ligge å se på og snakke med de, tok jeg en og en inn for bleieskift og de daglige D vitamin dråpene. La ungene i lekegrinden for å se så lenge de klarte å ligge rolig der, mens jeg lagde frokost til både meg, mamma og Brage. Så var planen at jeg skulle sminke meg før besøket jeg skulle få, men ungene hadde jo selvfølgelig mistet roen sin. 

Sminkingen besto av å amme en mens eg vipper han andre i vippestol med foten for å kunne bruke min ene hånd på å sminke seg. Lett er det ikke, men som en tvillingmor må man kunne gjøre flere ting på en gang. Å når jeg var ferdig med sminken å hadde litt ekstra tid før besøket kom, så tenkte jeg at jeg kunne ta litt bilder til dagens innlegg. Men da endte det jo opp i tårer sånn som på bildet under her.

Resten av dagen gikk rolig avgårde, barna vekslet på og sove, spise og ligge litt våken innimellom. Så jukset vi litt med å bestille pizza på døren for å slippe å lage mat, men når mamma er vekke så skulle hun lage klar noen enkle middager i frysen. Det var ikke ofte begge barna skrek samtidigt, å når de gjorde det så lærte jeg meg noen måter å roe ned beggeto ned samtidig. En av tingene som hjalp var å ligge med en på brystet mens han andre lå i babynest, så tar jeg babynestet på beina å vugger den. 

Jeg har iallefall fått mer tro på meg selv å at jeg kan klare en stund aleine, men så må jeg jo ikke glemme at jeg ikke gjorde noe husarbeid. Så en uke aleine kan få huset til å se ranet ut, men da gir jeg iallfall min mor noe gøy å gjøre på når hun kommer hjem. 😉

FACEBOOK HER – INSTAGRAM HER – SNAPCHAT AAS019

2 kommentarer
    1. Jeg tror du takler en uke helt fint! Vanskelig er det nok for å få alt til å gå rundt og det å bli vandt med å være helt alene med tvillingene. Husarbeid må faktisk bare vente til du har mulighet! Ta det viktigste og la resten være. Prøv å spill av barne sanger. Ikke sånne pudding TV barne sanger, men de gode gamle barnesangene. Det roet vertfall min ned. Eller spill av den musikken du hørte på da du gikk gravid med guttene, som gjorde deg avslappet😊

    2. Hahaha… Gleder meg allerede til å rydde huset når jeg kommer hjem fra syden ;). Men altså, husarbeid skal du ikke tenke på. Det fixer jeg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg