Jeg kan ikke fortsette sånn som dette

Reklame | Stronger

Processed with VSCO with hb2 preset

Det er litt over en måned siden keisersnittet og kroppen min begynner sakte men sikkert å gå tilbake til normalen. Eller jeg kan vell ikke si at jeg går tilbake i det samme utgangspunktet jeg hadde før fødselen, men det begynner å ligne noe.

Magen har trekt seg så å si helt inn igjen, unntatt litt hud som henger over keisersnitt såret. Men selvom kroppen har begynt å gå tilbake til normalen, kjenner jeg at det er på tide å komme litt i fysisk form igjen.

I begynnelsen av året meldte jeg meg inn på ett treningssenter for å komme meg i form, men lite visste jeg at akuratt den tiden var jeg blitt gravid. Kan si jeg er ganske bitter som hadde bindingstid å sitter å betaler på det treningssenteret ennå idag, selvom det et over ett halvt år siden jeg var der. 

Processed with VSCO with hb2 preset

Men det er ikke for utseendet jeg ønsker å begynne å trene, men siden jeg kom hjem fra sykehuset har jeg ikke vært utav huset mer enn 10 ganger. Å noen av de gangene har bare vært til postkassen og tilbake. 

Jeg har 2 barn og trenger all den energien jeg kan få, som bety at jeg ikke kan forsette som dette. I graviditeten tenker jeg det er greit at jeg ble sliten av å gå opp og ned en trapp, da jeg faktisk gikk med ganske mye ekstra vekt på meg. Men at jeg blir helt svimmel og utmattet av å bare gå litt rundt i huset nå syntes jeg ikke er noe greit.

Jeg kan enda ikke begynne å trene da man iallefall må vente til 6-8 uker etter keisersnitt, men jeg burde begynt å komme meg ut på noen trilleturer. Jeg blir tett i hodet av å gå rundt i huset hele tiden, men det er jo bare min egen feil for å sitte inne. 

Tights HER / Sport bh HER

Jeg syntes alltid det høres stressende ut å komme seg ut av huset, for ting må pakkes med, ungene må spise før vi går å jeg er livredd for at begge begynner å skrike når vi er ute. For jeg klarer ikke dobbelt amme andre steder enn hjemme, for jeg har en livreddende ammepute. Å vis jeg pumper så får de så mye luft i magen av å drikke fra flasken. 

Men det blir jo ikke bedre av å bare sitte inne, så har nå bestemt meg for å begynne å komme meg ut av huset mer. Kanskje allerede idag jeg får med meg barna på en liten trilletur?

Tights HER / Tank top HER

10 ting du IKKE må si til en tvilling gravid

Etter å ha gått gravid med tvillinger i ca 9 måneder har jeg fått en god del kommentarer som en tvilling gravid helst ikke ønsker å høre. Men alle gravide får jo forskjellige kommentarer, så med litt samarbeid med mange andre tvilling mødre har jeg satt sammen en liste med ting man ikke skal si til en tvilling gravid. Så les nøye igjennom, å husk det at noen sier at de med tvillinger kan bli dobbelt så følsom under svangerskapet. Så pass på munnen din! Gravide damer kan være noe av det skumleste du møter på.

 

 

1. “Stakkars deg” Dette er jeg ganske sikker på at er den kommentaren som går mest igjen, da jeg selv har fått hørt den kommentaren flere ganger iløpetav graviditeten.

2. “Det blir mange søvnløse nettet, sov mens du kan” Syntes dette var den kommentaren som kom godt inn på meg, da jeg alltid har hatt ett stort sovehjerte å sov rundt 12 timer hver natt. Skjønte ikke hvordan jeg skulle fungere i hverdagen, men se på meg. 2 smågutter i hus men har nok energi til å ta vare på de og funnet tid til å skrive blogg innlegg hver dag!

3. “Har du vurdert å dra til Danmark å ta bort en eller to av de?” En dame som ventet trillinger fikk denne kommentaren slengt i fjeset av en omtrent ukjent dame som bare hadde hørt om dem.

4. “Kom de vaginalt” spurte en totalt ukjent fremmed om midt i matbutikken, mens hun gikk helt opp i fjeset hennes og tok henne på skulderen.

5. “herregud tvillinger pluss den du har fra før . Kanskje du burde vurdere å adoptere bort de to” Denne kommentaren fikk en som har vært aleine med alle sine 3 gutter, å hun syntes ikke det har vært vanskelig i det heletatt.

6. “Kanskje like greit, det holder vell med to” Ble sagt til en som var gravid med trillinger men som mistet en tidlig i graviditeten.

7. “Skal jeg gratulere eller kondolere” var overrasket over hvor mange som hadde fått slik kommentar, mener altså noen at livet er over vis man får to på en gang. Har gjerne ikke det samme livet som før, men jeg har iallefall så mye mer mening i livet nå.

8. “Du vet du kan ta abort av bare en sant?” Sa en god kollega til en som ventet tvillinger.

9. “Skal du få tvillinger?, det skulle venninnen min også men hun mast dem under graviditeten” Sånne kommentarer er absolutt ikke greie! Ett tvillingsvangerskap er ett risiko svangerskap, så vi er klar over at ting kan skje.   

10. “Så stor du er, du sprekker jo hvert øyeblikk” Sånne kommentarer forventer man gjerne kommer i slutten av svangerskapet, men de fleste får den kommentaren nå de bare er halvveis på vei i graviditeten. Det får jo rett og slett noen til å bli litt bekymret over hvor stor man faktisk er høygravid. Å jeg tror det folk sier til deg har mye å si. Under hele graviditeten fikk jeg kommentarer om at jeg var så liten, å at det så ut som jeg bare hadde en. Men nå når jeg ser på bilder tilbake i tid så følte jeg meg svær.

 

Hva syntes dere om disse kommentarene? Det har verdt så utrolig mange flere kommenterer jeg hadde lyst å ta med, men jeg tenker å spare de til ett fremtidig innlegg

Føltes ikke ut som mine barn

Oppe på observasjonen ble jeg plassert i ett lite hjørnet av ett rom med forheng rundt sengen. Nye jordmødre kom inn for å presentere seg for meg å gratulerte meg med barn, noe som jeg synes var utrolig rart for jeg hadde ikke engang fått sett ungene ordentlig. Jeg hadde sett de i 10 sekunder mens jeg var helt surrete i hodet mitt, å klarte ikke å sette meg under kategorien mor. Men for hver som gratulerte meg så fikk de no ett ukomfortabelt takk tilbake. 

Jeg vet ikke hvor lang tid det tok men etter en kort stund kom min mor trillende med tvillingene å jeg fikk endelig se de igjennom. Men det var jo ikke helt det møte jeg så for meg, for før jeg hadde fått muligheten til å hilse på de så løftet en dame opp barna å stapper en unge på hvert bryst. Jeg var jo klar over at barna måtte spise, men jeg har no alltid hatt litt intimsone jeg ikke liker å krysse. Men nå har jeg jo ikke akuratt rett til å klage på det, da jeg lå 3 dager i fødsel og ventet i spenning hver gang noen skulle sjekke åpningen. 

Ammingen var utrolig rar på begynnelsen da det var noe helt nytt, å jeg plutselig satt med to barn som var avhengi av meg da jeg var deres levende buffet. Å jeg var fortsatt påvirket av keisersnittet og bedøvelsen, så jeg kunne ikke gjøre det selv. Hver gang ungene skulle få mat måtte jeg ha hjelp til å legge de til, stakkars min mor som fikk den jobben når vi var aleine. 

Med engang barna var ferdig å spise så ble de trillet avgårde sammen med mamma, mens jeg bare ble sittende igjen. Egentlig måtte mamma reise hjem fordi det var ikke ledig familierom, men etter en stund ringte mamma å sa de hadde funnet rom til oss og at vi kunne være der når jeg var ferdig på observasjonen. Damen som var der med meg sa jeg bare måtte sove, å jeg prøvde å jeg prøvde. Jeg var jo utrolig trøtt å skulle ikke mye igjen før øynene lukket seg automatisk, men for hver lille lyd så hoppet jeg opp. Å for hver gang jeg våknet hadde det ikke gått mer enn 10minutter. Jeg lå med døren inn til personalrommet så folk kom tuslende forbi i hytt og gevær, noe som gjorde det å slappe av umuligt. Jeg ville jo egentlig ikke ligge der, for jeg var klar for å komme inn til nurkene mine og mamma. Jordmoren kom å spurte om hva jeg ville ha å spise da jeg hadde nødt å få mat i kroppen min etter alle de dagene uten. Så hun kom med en yoghurt som jeg klarte å tvinge nedpå. Men jeg var jo så trøtt så jeg hadde en spesiell måte å spise på, tok mat i munnen for å så sovne, å hoppe opp av lyd to minutter etterpå for å ta ny bit. Å sånn holdt jeg på i en times tid frem til yoghurten var tom. 

Mens jeg lå der så gjorde de andre sitt, en ga meg smertelindrende morfin i foten mens noen ga meg en sprøyte i magen som skulle hjelpe med å minske sjansen for blodpropp. Jeg var jo som en levende nålepute da jeg ikke gjorde annet enn å ligge der når jeg fikk nåler stukket i meg overalt. Timene gikk å endelig var det bare en halv time til midnatt så jeg satt klar for at damen skulle komme tilbake å hente meg, å endelig kom hun.

Men det var ikke hente meg hun skulle, for før jeg skulle bort så måtte jeg få meg en liten vask. Jeg kunne jo ikke vaske meg selv da jeg var veldig hjelpesløs der jeg lå, kunne fint bevege armene mine da men ikke så mye mer enn det. Så jeg måtte bare kneppe opp klærne jeg hadde på meg for å bli vasket alle mulige steder av en eldre dame jeg nettopp hadde møtt. Jeg trodde det var de unge som skulle hjelpe de eldre, men der lå jeg. En 19 år gammel jente som blir vasket fra topp til tå. Helt ærlig så ville jeg heller gå rundt skitten eller bare fått en klut å vasket fjeset med, hadde ingen å pynte meg for. Men men, man får jo ikke alltid viljen sin heller.

Etter vasken kom det noen hyggelige damer som skulle trille meg videre til familierommet, endelig skulle ting roe seg ned. Jeg ble trillet til en dør å var så glad for jeg visste hva som var på andre siden av den døren, å damene som trillet meg bare økte på spenningen. For de brukte rett og slett noen minutter på å finne ut hvilken vinkel de måtte snu sengen for å klare å komme seg inn døren. Men endelig får de det til, å på rommet sitter mamma i sengen å smiler til meg mens to små nurk ligger i en glass seng hvesidenav henne. Det føltes ut som at jeg hadde dødd for å så våkne opp for ett helt nytt liv. 

Første natten var rar, vi måtte ha vekkerklokke på ca hver 2-3 time, å mamma stakkars måtte bytte bleie på bleie  og hjelpe meg med å legge de på brystet for amming og tilbake. Ble mye opp å ned på henne å jeg hadde ikke klart meg aleine da jeg hadde null erfaring med nyfødte, å ikke snakk om det faktum at jeg ikke kunne gjøre annet enn å ligge å vifte med armene.

 

På morgenen ble vi vekket av en ny jordmor som endte opp med å være den vi så mest av på barseltiden. Hun ga meg morfin å anbefalte meg å prøve å komme meg opp av sengen iløpetav dagen, noe som ikke fristet for det gjorde utrolig vondt bare å heise eg litt opp i sengen. Fysioterapeuten kom inn senere for å gi meg noen skriv angående øvelser jeg skulle gjøre for å unngå blodpropp å diverse, de virket greie da det var øvelser som gjordes liggende. Men så måtte hun vise metoden for hvordan jeg skulle reise meg opp, som betydde at jeg faktisk måtte opp av sengen. Men til tross for mye smerter så klart jeg å ta noen skritt, men ville fort ned igjen da jeg ble utrolig svimmel og smertene var intense.

Å sånn fortsatte dagen der mamma måtte bytte bleier, hjelpe å gi de til meg når de skulle spise, finne mat til meg og alt det jeg ikke klarte å gjøre selv. Men det var noe veldig ukomfortabelt med det at jeg ikke kunne ta vare på mine egne barn, for jeg følte meg rett og slett som en dritt mor. Egentlig følte jeg ikke meg som en mor i det heletatt da jeg ikke kunne gjøre noe. Det føltes ut som at min mor hadde fått unger å jeg lå der bare å hjalp med de små tingene jeg kunne, noe som altså ikke var noe annet enn å ligge der å være mat. 

Dagen etterpå kom jordmor inn å halvveis tvingte meg opp av sengen, for nå skulle hun fjerne kateteret og jeg måtte begynne å gå opp for å gå på do. Rett opp av sengen måtte jeg å hun følger meg inn på toalettet. Doen var kjempe lav og jeg er jo ganske høy, så det å sette seg ned og opp fra den doen var en smerte jeg ikke vil tenke på. Etter do besøket skulle jeg få lov til å dusje, noe jeg gledet meg til da dusj er noe av det beste jeg vet å kunne godt stå i dusjen en time.  Men dusjingen var ikke som håpet da jordmor sto hvesidenav å stirret på meg hele tiden jeg sto i dusjen å sier skyll deg der og vask deg der.  Jeg skjønner jo at folk som jobber der gjør det på refleks, å tenker ikke at det kan være ubehagelig å bli stirret på. Men jeg følte jeg ville bli fort ferdig å løpe ut av dusjen da. Så det ble en kort dusj for å så bli tørket og kledd på av denne jordmoren for å legge meg ned i sengen igjen. 

Dag 3 på barsel var fantastisk, for til tross for at smertene var der så klarte jeg å komme meg opp av sengen helt aleine. Jeg gikk bort til sengen der ungene lå oppi å jeg bare kjente alle tårene som samlet seg i øyekrokene mine. Første gang jeg selv kunne gå bort til de å klappe på de uten å bare være mat, å det føltes helt fantstisk. Vi gikk med de å spiste frokost å jeg følte endelig at jeg ikke var helt hjelpesløs lenge. Resten av dagen valgte jeg å sitte i en stol istedenfor å ligge, da jeg rett og slett var lei av å ligge som en skutt kamel i sengen. 

Rundt kl. 16.00 kom jordmoren inn med noen nyheter jeg virkelig ikke ønsket å høre. Min mor måtte reise hjem idag for noen andre hadde mer behov for familierommet, å reaksjonen min endte i krokodilletårer. Jeg misliker sterkt å gråte forann andre så jeg prøvde å skjule det, men hun så det fort. Så hun begynte å bable ivei om at det er helt normalt med litt barseltårer, som bare gjorde at jeg gråt enda mer. Mamma spurte om hun kunne ta med meg og tvillingene hjem da jeg ikke føler meg komfortabel med å være aleine helt ennå, noe som vi fikk lov til da alt så bra ut. Mamma hadde begynt å pakke litt i forveien helt tilfeldig, noe som var veldig bra for 5 minutter etter at jordmor hadde gått så kommer en ny dame som bokstavligtalt kaster oss ut. Hun triller sengen min ut for å så komme løpende tilbake for å hente meg og barna. Jeg triller med ungene bak henne, for jeg hadde enna vondt å kunne ikke gå så fort. Men hun tar tak i sengen til ungene å drar oss med i en ganske stor fart som var veldig ubehagerligt i såret. 

Vi var blitt plassert i ett tremannsrom mens min mor hadde hevet alle tingene i bilen å kjørte hjem for å hente bilsetene og vogn. Igjen satt jeg der aleine med ungene som var begynt å bli urolige. Jeg hadde bare byttet noen få bleier så var ikke en mester i det, å jeg hadde egentlig ikke noe stor erfaring med å legge de til brystet selv heller. Men jeg gjorde det beste ut av det da jeg ikke er typen som liker å spørre om hjelp. Etter en time kom mamma kjørende inn med vognen å tanken på at vi faktisk skulle reise hjem nå var så fantastisk. Vi kledde på de hentesettene jeg hadde kjøpt, satt oss i bilen og var endelig på vei hjem.

 

TRYKK HER FOR Å LESE:         Akutt keisersnitt uten full bedøvelse

Akutt keisersnitt uten full bedøvelse

Det nærmer seg en måned siden jeg fikk ungene, og jeg skjønner ikke hvor tiden har blitt av. Det føles ut som at det var igår, men samtidig så husker jeg nesten ingenting av fødselen. Men nå har jo jeg ikke den beste hukommelsen fra før av men jeg skjønte ikke engang under fødselen hva som egentlig skjedde. 

De to første dagene av fødselen var enkle å greie, det gikk ut på å prøve å få fødselen igang. Måtte ta hele 3 modningspiller uten hell, for å så bli satt på drypp helt opp til øverste styrken. Rier kom men ingen var effektive, så var jo ganske demotiverende å ha jobbet seg igjennom smerte så lenge men uten å få noe igjen for det. Men så den tredje dagen ble jeg satt på drypp igjen, å jeg fikk større smerter enn jeg noen gang har opplevd før. Rie på rie i 10-15 minutter uten pause, å hadde da gått fra en åpning på 3cm til hele 9cm på den lille korte tiden. 

Fikk vite at uansett hva så ble det barn idag, noe som var en stor motivasjon for meg. Etter så lang tid var jeg veldig klar for å bli ferdig med hele fødsels prosessen og ikke måtte tenke på det lengre. For selvom jeg har heleveien holdt mote oppe og gikk igjennom alt med ett smil, så var rett og slett kroppen min blitt utslitt. 

Etter at vi hadde funnet ut at det var 9cm så begynte det å bli en del folk i rommet, men jeg fikk klar beskjed om hva som kunne skje. For navlestrengen til tvilling 1 lå sånn at det var en risiko for at den kom ut først, å da kommer den i klem noe som ville stoppe blodtilførselen og oksygen til tvilling. Så jeg fikk en rolig beskjed om at vis det skjedde så trykket de på en alarm, å da blir jeg kjørt rett inn på operasjonsrommet. 

Legen tok vannet og det var utrolig godt for smerten ble så mye bedre, det var som at trykket lettet. Men da begynte også spenningen, for mens vannet rant og rant så passet legen på navlestrengen. Alt så bra ut og vi fikk til og med høre av legen at det så ut som at det ble vaginal fødsel. Men så begynte han å rope noen rare ord til en av de mennene som sto bak han, å jeg skjønte ikke bæret av hva som skjedde nå. Men fikk forklart at det betyr at det blir keisersnitt å at han har nødt å trykke på alarmen. Så alarmen ble slått på å alle menneskene i rommet begynte å vimse rundt som maur i en maurtue. Noen løsnet meg fra alt av ledninger jeg satt fast i, imens noen trakket meg opp i operasjons hette og noe jeg skulle ha på beina. Å på bare ett minutt var sengen min trillet ut i gangen i full fart. 

Jeg ble kjørt inn i ett mørkt rom, eller jeg er ikke helt sikker på om det var så mørkt da jeg ikke turde å ha øynene åpen for jeg var redd for å innse hva som faktisk skjedde nå. Menneskene rundt meg bevegde seg så fort å det skjedde så mye på kort tid. En dame kom med noe jeg skulle drikke i full fart, før jeg ble flyttet inn på operasjonsrommet. Det var sterkt lys og masse mennesker i grønne drakter, syntes det var så rart for jeg hadde jo sett keisersnitt på TV da jeg så en del på fødeavdelingen. Men det ble helt forskjellig når jeg faktisk lå i den situasjonen selv.

Jeg hadde en person på hver side av hodet mitt, noen sjekket blodtrykket, noen la inn flere nåler og bak forhenget har jeg ikke peiling på hvor mange mennesker det var. Jeg følte meg stresset av alt som skjedde rundt meg så det var nå jeg valgte å lukke øynene å bare fokusere på å holde meg avslappet. Rundt denne tiden kom også min mor inn å satt seg bak meg, mens hun snakket med meg for å roe meg ned. 

Men så kom vi til delen som jeg absolutt sliter med å forklare, for da skulle de begynne å skjære. Men selvfølgelig så spurte de jo noen ganger om jeg kjente det de gjorde, å ærlig svarer jeg ja jeg kjenner det. De spurte ca 3 ganger før de ikke hadde muligheten til å vente mer, for tiden rant ut og de sto mellom liv og død. Så uten å være klar så begynte de å skjære, å jeg hoppet 2-3 ganger på operasjonsbordet før bedøvelsen virket. De følelsene når de begynte klarer jeg ikke å forklare, jeg kjente at de røsket å dro i huden min å jeg lå der å kunne ikke gjøre annet enn å ligge i ubehag å være beskymret. Jeg hadde også ekstrem kvalme da jeg hadde lagt 2 døgn med oppkast, å hadde nesten ingen mat i kroppen. Tiden jeg lå der gikk sakte, å hodet mitt surret. Jeg hadde både lav puls og blodtrykksfall, å slet med å konsentrere meg. Mannen på min høyre side spurte flere ganger med jevnt mellomrom om jeg var våken, noe som jeg svarte ja på. 

Jeg hørte noen sa att førstemann var ute, men det var jo ikke som på TV da man hører barnegråt. Ingen lyd hørte jeg, å de måtte løpe inn i ett annet rom med han da han var helt slapp. Da kommer jo de ekle tankene at noen faktisk må reise hjem uten barn, å det er en tanke jeg helst ikke ville tenke på. Kort stund etterpå fikk jeg høre at nestemann også var ute, men akuratt som isted så var det ingenting å høre å de løp ut med han. Mens de stiftet igjen så hørte jeg min mor si at hun hører barnegråt fra naborommet, så det var en stor lettelse. Mens de stiftet så spurte min mor om hun kunne gå inn å se tvillingene, noe jeg selvfølgelig ønsket at hun skulle gjøre. Mens mamma var inne hos de lå jeg å tenkte at jeg endelig var ferdig å hvor deilig den tanken var! Gruet meg så lenge å nå var det ikke behov for å stresse meg selv mer. 

Etter en stund kom mamma inn igjen til meg, å en jordmorstudent kom inn med tvillingene å holder en og en opp foran fjeset mitt. Jeg åpnet øynene for første gang siden jeg lukket de før operasjonen, å håpet jo å få den aha opplevelsen å tenke at det faktisk er mine barn. Men jeg klarte så vidt å se de da hele rommet surret rundt, å jeg fikk vondt i hodet av å prøve å se og ville egentlig bare lukke øynene igjen da det ble for mye.

Etter en kort stund måtte tvillingene og mamma ut, å jeg ble trillet ut i rommet jeg var i før operasjonen. Da skulle de flytte meg over i en ny seng, men så fikk jeg plutselig intens kvalme igjen. Så jeg sa ifra at jeg måtte spy, å en dame kom løpende med noe jeg kunne spy oppi. Men jeg kunne jo nesten ikke bevege meg da jeg ikke kunne bevege beina å hadde ikke kontroll over bevegelsen i fingrene mine. Så damen måtte holde den for meg mens jeg lå halvveis slengt over sengekanten. Det som jeg liker så godt ved oppkast er at man føler seg så bra rett etterpå, noe som var helt fantastisk der og da. 

Vi klarte å forflytte meg over på den andre sengen og vi trillet ut i gangen, der vi kjørte forbi masse folk som så sånn på meg. Jeg har alltid mislikt å ha masse fokus på meg selv å følte jeg ble trillet the walk off shame, selvom ingen andre enn meg selv tenkte det. Jeg ble trillet inn på ett mørkt rom, der jeg ikke hørte annet enn en dame bak ett forheng som snorket utrolig høylytt hele perioden jeg var der. Her skulle jeg ligge helt frem til midnatt som altså var 5 timer på observasjon, det var de tregeste timene jeg har opplevd.

 

Følg med i neste innlegg for å lese om tiden på observasjonen og barseltiden.

Dårligt selvbilde etter tvillingfødsel

 

Jeg har alltid vært tynn, lange bein og armer, slank mage og rask forbrenning. Kunne spise drittmat nesten hver dag men allikevel slite med å komme meg over 60kg på vekten.  

Jeg har alltid fått komplimenter for kroppen min, å man kan ikke nekte på at de fleste syntes det er godt med komplimenter av og til. Men hvordan taklet jeg egentlig det å gå fra 60 kg til over 80kg på bare noen måneder. Å hva tenker jeg rundt det å være 19 år med strekkmerker fra topp til bunn å må gå rundt med ett keisersnitt arr? 

 

Når jeg først hadde kommet til beslutningen om å beholde å ikke ta abort, så skjønte jeg jo hva som ville skje. Jeg var klar over at kroppen min kom til å gå igjennom mange endringer, å jeg mest sannsynlig aldri ender opp med det samme utgangspunktet jeg hadde. 

De første månedene av graviditeten var absolutt de værste, for da ser man ikke gravid ut men heller mer oppblåst. Å jeg er ganske sikker på at de fleste ikke liker å se oppblåst ut, da hele sjarmen med å gå gravid er å faktisk se gravid ut. Husker dagen jeg skulle ut å kjøpe vogn til guttene mine å han som jobbet der var så sjokket over at jeg var tvilling gravid, for det så bare ut som at jeg hadde spist en stor lunsj. 

Men når månedene gikk og magen vokste så syntes jeg aldri magen var en negativ ting, annet enn enn at garderoben min ble mindre og mindre og jeg brukte de samme klærne på rundgang. Å så er det også alle blikkene da, for det værste jeg vet er når folk stirrer eller gir blikk da jeg føler alle dømmer å tenker stygt. 

Når sparkingen begynte var magen blitt mer enn bare noe som står i veien å tar mye plass, da ble den så mye mer. Selvom jeg aldri helt innså at det faktisk var to mennesker inni der, så åpnet øynene mine seg og magen ble delen av meg jeg likte aller best. 

Det jeg slet aller mest med var når jeg var ganske langt på vei å jeg la merke til mine første strekkmerker på rumpen. Tenkte ikke mye over det på starten men lite visste jeg at der bare var små merker iforhold til det som kom senere. Jeg sitter nå med svære strekkmerker på både mage, rumpe, lår, legger og brystene. Jeg har aldri vært en som syntes noe stygt om strekkmerker men når jeg først fikk det selv, å så mye på kort tid så ble jeg veldig imot det. Men det fine med strekkmerker er at det lysner med tiden, å det fantastiske med vinterbarn er att man skal kle på seg godt med klær så ingen kommer til å se det uansett! 

Når det kommer til keisersnittet så har jordmor hele tiden sagt til meg at hun håper det blir naturlig fødsel, for ingen 19år gamle jenter ønsker ett arr på magen. Først og fremst så tror jeg at alder ikke har så mye å si da de fleste gjerne vil unngå ett arr vis det er mulig. Men tenåringsjenter har vell gjerne mer fokus på kropp og hvordan de ser ut, så jeg skjønner også hva hun mener med det.  Men jeg syntes ikke att keisersnittet er noe stygt, det viser hva jeg faktisk har klart å oppnå. For jeg har alltid vært redd for alt av sår, blod, nåler å ikke snakk om operasjoner, men nå kan jeg stolt si at jeg har gjort noe jeg aldri i livet kunne sagt eg kunne gjort for bare en måned siden. Arret gror som en helt, å forsetter det sånn som det har gjort til nå så har jeg ingenting å klage på. Uten keisersnittet hadde nok ikke guttene mine overlevd så jeg hadde lett gjort det igjen vis det var snakk om liv og død. 

Nå i etterkant av fødselen har jeg ett mer negativt syn på meg selv. Strekkmerkene er synligere, magen er som gelé å helt ærlig så savner jeg gravid magen min. Er evig takknemlig for at guttene har kommet ut , men jeg føler jeg mistet noe. Å syntes gravid magen var mye mer sjarmerende å se på enn magen som nå er full i strekkmerker og gelé hud. Men så må jeg også si at det negative med å være tynn for meg var att jeg rett og slett ikke hadde pupper, og jeg ventet og ventet under graviditeten til de skulle vokse men det skjedde aldri. Men noen dager etter fødselen så BAM… der hadde de vokst gid! Så jeg fikk no noe mer positivt ut av det, noe som er kjempegøy for meg.

2 dager etter fødsel 

                                           

 

2 uker etter fødsel

Men jeg er også utrolig heldig fordi selvom jeg har litt strekkmerker, å gjerne ikke er så fornøyd når jeg ser meg selv i speilet så må jeg faktisk huske at jeg gikk i 9 måneder med tvillinger i magen, å nå etter 3-4 uker etter fødselen har jeg nesten ikke mage igjen. Men så har jeg også en mor som øser på med komplimenter noe som alltid er deilig og hjelper en liten smule på selvbildet.

Alle er forskjellige å det er ganske så utrolig, dere tenker jo sikkert at jeg har jo ingen grunn til å ha dårlig selvtillit. Men dere ser meg gjerne på en annen måte en jeg ser meg selv på. Men jeg har ikke fokus på kropp nå, for mitt fulle fokus er på de fantastiske barna kroppen min klarte å lage. 

Spørsmålsrunde om tvillinggraviditet

 

Jeg får veldig mange spørsmål om barnefaren til barna mine, men det er noe meg og han er blitt enig om å ikke gå for mye innpå da jeg respekterer hans ønske om å ikke bli utlevert. Jeg svarer utifra min side, men det er jo alltid to sider av en sak og navn blir ikke nevnt da han ikke ønsker å bli nevnt navn på.

​Har svart så godt jeg kan og håper at dere føler dere blir bedre kjent med meg og min situasjon. Er det noe som er uklart, er det bare til å gi beskjed så kan jeg muligens skrive ett nytt innlegg og gå mer inn i detaljer.

Spørsmål:

Vet du hvem barnefaren er, og er du ilag med barnefaren?

Jeg vet godt hvem som er barnefaren og han er også klar over at jeg er gravid. Han fikk beskjeden den samme dagen jeg tok graviditetstesten og den viste seg å være positiv. Dette valgte jeg å gjøre fordi jeg syntes at faren har like mye rett som moren til å vite det med en gang, da de også trenger tid til å bli vandt til tanken. Så jeg valgte altså å kontakte han med en gang, selv om jeg visste at det var noe han ikke ønsket å høre og noe som han ikke ville bli glad for. Jeg angrer ikke på at han fikk vite det med engang selv om det var en vanskelig tid, da vi ønsket forskjellige ting. Jeg er ikke ilag med barnefaren og vi mistet mer og mer kontakt etter at vi fant ut at jeg var gravid. Vi hadde forskjellige ønsker og vi trengte begge to tid til å bli vandt til tanken på at jeg var gravid.

Hvordan er det å gå gravid med tvillinger?

Syntes dette er ett ganske vannskelig spørsmål å svare på da graviditet er så varierende fra person til person, uansett om man bare venter ett barn eller flerlinger. Jeg kan dessverre ikke svare for alle på hvordan det er å gå med tvillinger, da min graviditet kan være så utrolig annerledes en andre sin.  Men min erfaring i løpet av denne graviditeten er at jeg har vært utrolig heldig med hvordan formen min har vært. Den første måneden opplevde jeg en god del kvalme da jeg ble ekstremt sensisitiv til forskjellige lukter. Jeg kunne sitte oppe i andre etasje og brekke meg av all mulig mat min mor sto nede og holdt på tilberede. Men jeg hadde ikke så mye oppkast som gjerne mange andre kan oppleve. Men jeg hadde mye kvalme som gjorde at jeg følte jeg måtte spy, uten at jeg gjorde det. Etter denne måneden har jeg hatt en utrolig god opplevelse. Hadde ingen andre plager enn at etter sommerferien begynte jeg å få bekkenløsning, vis jeg anstrenger meg for mye. Da endte det opp med at jeg begynte med en 50% sykemelding for å unngå at dette skulle forverre seg. Det hjalp veldig med å bli 50% sykemeldt da jeg også fikk muligheten til å slappe mer av og lære meg hvordan jeg ikke skulle belaste kroppen. Det hjalp meg også til å holde meg i jobb frem til jeg kom i svangerskapsuke 30, som nå er 3 uker siden. Men nå merker jeg at jeg begynner å kjenne smerter ved å sitte oppreist og jeg føler jeg må ligge meg ned på siden hele tiden, da ryggen min sliter veldig. Men jeg er veldig takknemlig for at graviditeten min er som den er, da jeg ser at de fleste med bare en baby i magen sliter så mye mere enn meg.

Hva sier venner og bekjente om å være gravid i denne alderen?

Jeg føler ikke at alderen min har en så stor innvirkning i hvordan beskjente og venner reagerte på graviditeten. min Jeg har nemlig for det meste bare fått positive kommentarer og lykkeønskninger. De som har kommentert litt mer negativt, har ikke kommentert noe med min alder, men mer det faktum at jeg får tvillinger. Da har det vært litt nedlatende kommentarer som at det kommer til å bli mye jobb, at jeg ikke kommer til å få sove og stakkars meg som skal bli aleine mor. Men dette er nok sånt som en hver tvilling gravid kan få høre, uansett hvilken alder en er.

Hvilke tanker har du rundt å bli gravid i denne alderen?

Selv har jeg ikke noe negative tanker om å bli gravid i en alder av 18 og 19 år da jeg selv vet at så mange faktisk blir gravid i en enda yngre alder enn dette. Men jeg hadde ett ønske om å vente til jeg var ferdig med utdanningen, var i ett stabilt forhold og hadde egen bolig før jeg ble gravid. Noe som jeg tror de aller fleste av oss tenker! Men selvom det ikke ble som jeg i utgangspunktet ønsket, så betyr det ikke at jeg angrer på valget jeg tok om å beholde.

Hvordan forhold har du til din biologiske far? Hadde du kontakt/ samvær med han da du var lita? Var du gammel da dine foreldre skilte lag?

Akkurat det og snakke om noen jeg ikke har fått tillatelse til å snakke om, ønsker jeg ikke og gjøre. Så da velger jeg å ikke svare på dette spørsmålet.

Hvordan forhold har du til tvillingenes far? Hvor gammel er han? Bor han også hjemme med sine foreldre?

Som sagt tiderligere så skled vi fra hverandre når vi fant ut av graviditeten. Vi har hatt våre uenigheter og diskusjoner om dette, da vi hadde to forskjellige ønsker og jeg innrømmer at jeg hadde en periode der jeg var utrolig skuffet og sur på hvordan han håndterte dette. Men har i etterkant innsett at det er noe som går utover han i like stor grad som meg og at han trenger sin egen tid på å fordøye dette. Vi snakker sammen på Snapchat og kan fint ha en dialog om både graviditeten og andre ting.  Han ringte meg seinest i går og vi hadde en normal samtale om alt og ingenting. Han er på samme alder som meg og jeg har faktisk kjent han i ca 13år. 


Hvordan tror du livet ditt er om 5 år?

Jeg har virkelig ingen peiling på hvordan livet mitt kan se ut om 5 år ,da så mye kan skje i løpet av den denne perioden. Men jeg har jo håp om at på den tingen, da jeg er blitt 24 år, så har jeg fått min egen bolig og gjerne fått en kjæreste/samboer. Jeg vil på den tiden ha to fantastiske gutter som er 5 år og er førskolebarn i barnehagen. Jeg vil være ferdig med utdanningen min og fått meg fast jobb enten i barnehage eller barneskole. Men uansett hva som skjer så håper jeg bare at jeg har begge barna mine og at vi alle er friske og har det fint sammen.


Hvilke tanker har du om at du er to barnsmor i en alder av 19år?

Har egentlig ikke så mange tanker om min egen alder, da jeg ikke syntes alder har så mye og si midt oppi alt dette. Det er jo spesielt og få tvillinger i en alder av 19 år og kommenterer dette selv, at det er en ganske utrolig opplevelse. I tillegg har jeg også hatt tanker i hodet mitt som sier at dette klarer jeg ikke, men det hadde jeg nok tenkt uansett om jeg hadde vært 19 år eller 30 år. Men jeg er så heldig at jeg har en fantastisk mor som støtter meg fullt og helt igjennom dette og som skal hjelpe meg igjennom hele denne opplevelsen. Er så utrolig takknemlig for at jeg har en slik mor, som klarer og gi meg den tryggheten med at dette kommer vi til og klare uansett og at jeg ikke er aleine med det.

Hvordan ser du for deg å bo om 1 år?

Jeg skulle jo så gjerne stått på mine egne bein og bo aleine for å være selvstendig i livet. Men med tanke på at min mor har tilbudt meg å bo hjemme gratis og dermed spare penger, så er dette ett tilbud jeg bør ta imot. Da får jeg ett år på å spare opp penger til å kunne stå på egne bein senere. Men samtidig må jeg se det ann, da jeg ikke ønsker å bo hjemme vis det blir en belastning for resten av familien. Men dette må bare tiden vise 🙂

Hvilken utdannelse og yrke har du lyst til å ende opp med?

Jeg er lærling i Bergen kommune som barne og ungdoms arbeider nå og planen er å fullføre 2. året som lærling, nå etter permisjonen. Da vil jeg få en utdanning som barne og ungdoms arbeider der jeg kan jobbe i barnehage eller på barneskole.

Hvilket forhold har du til dine besteforeldre, din mor og din far i dag?

Jeg føler jeg har ganske godt forhold til alle i familien min, da jeg kan ha fine dialoger med alle sammen. Men det er jo noen jeg har bedre kontakt med enn andre. De jeg har best kontakt med må være oldeforeldrene mine som bor rett ved siden av oss. der tilbringer jeg veldig mye tid og vi har det veldig kjekt sammen! Og selvfølgelig min mor som står med min side igjennom tykt og tynt. Jeg kunne virkelig ikke ønsket ett bedre forhold med min mor, da vi matcher sammen som pølse i brød, haha. Uansett hvor mange diskusjoner og sånt vi har, så er vi alltid der for hverandre uansett hva og vet at vi elsker hverandre like mye uansett hva. 

Hvilke hobbyer har du?

Nå for tiden har jeg egentlig ingen store hobbyer jeg holder på med, da jeg er for sliten til å gjøre det meste. Men har opp igjennom tidene hatt veldig variasjoner i hobbyene mine. Som liten holdt jeg først på med håndball, men var egentlig aldri noe interessert idet. Det var bare noe jeg valgte å gå på fordi vennene mine gjorde det. Det samme gjelder den lille perioden jeg valgte å gå på dansing. Men i løpet av årene har jeg funnet ting jeg var interessert i. På ungdomsskolen hadde vi musikk og jeg fikk frem interessen for å lære meg å spille gitar. Det er noe som jeg har tatt med meg til den dagen i dag. Jeg har egen gitar og hadde en periode der jeg satt på rommet og skrev egne sanger, spilte gitar og sang. Jeg har fortsatt denne interesse, men det har kanskje dabbet litt av. For noen år siden hadde jeg interesse for neglelakk der jeg laget meg en Instagram konto med eget design jeg lagde. Den nådde egentlig ganske langt, men tilslutt så forsvant den interessen også. Nå er hobbyen min sminke, men det er ikke så lett for meg å sitte så lenge rett opp og ned når jeg er gravid.
 


Hva er det beste med å bo i Bergen?

Jeg vet egentlig ikke hva som er det beste ved å bo i Bergen, da jeg aldri har vært så interessert i diverse attraksjoner her i Byen. Jeg skryter jo ikke akkurat over å bo i en by som er kjent for så mye regn. Så jeg tror det jeg selv liker best med å bo her, er alle menneskene som betyr så mye for meg. Hadde det ikke vært for venner og familie i Bergen, hadde det ikke vært noe som holdt meg igjen her.

Hvordan reagerte du på graviditeten? Ble barnefaren lei seg?

Jeg hadde egentlig en ganske enkel reaksjon til graviditeten, men det har nok noe med at det tok en stund før det faktisk gikk opp for meg. Når jeg tok testen, gikk jeg rundt i mange dager og bare lo av det og trodde egentlig at det hele var en drøm. Så jeg ventet på dagen jeg skulle våkne opp og at problemet skulle være vekke. Men jo mer tid det tok, jo mer måtte jeg komme til en beslutning om abort eller ikke. Hvor nærmere fristen jeg kom, jo mer stresst ble jeg. Hadde ikke lyst å gjøre noe som noen andre ikke ønsket og jeg hadde mange forskjellige meninger rundt meg, som gjorde det umulig å gjøre alle fornøyd. Så jeg endte egentlig opp med å skyve beslutningen frem til det var for sent, for da trengte jeg jo ikke lengre å føle på det presset med å måtte ta ett valg. Noe som barnefaren ikke var fornøyd med, da han sikkert følte at hans ønsker ikke hadde noe å si oppi alt dette. I en situasjon hvor det også gikk utover han. Så jeg skal ærlig si at han ikke var fornøyd med den beslutningen. Vet ikke om han ble trist, men jeg tror han følte at hans ønsker ikke ble hørt, noe som gjorde han skuffet.